På kontoret mitt har jeg hengende et kart over den norske kontinentalsokkelen. Fra sør i Nordsjøen til langt nord i Barentshavet ligger feltene tett i tett. Det er et helt eget land der ute på havbunnen hvor velferden pumpes opp.

Men på kartet mitt er det et hull i det “parallelle Norge.” Fra Helgeland til sør-Troms er det ingenting. Bare blått hav. På tross av at det er nettopp i disse områdene noen av de mest lovende feltene befinner seg. Debatten har rast politisk, i mellomtiden har industrien gjort nye funn andre steder.

I fjor ble storfunnene Aldous og Avaldsnes i Nordsjøen gjort, samt Skrugard i Barentshavet. Nyttårsgaven kom 9. januar i år da gigantfeltet Havis ved Skrugard ble offentlig kjent. Alle gladnyheter og viktige funn for Norge og verden. Men som mange av oss fryktet ble disse tatt til inntekt for at “oljehullet” kan opprettholdes – at store deler av Nordland og Troms kan ofres på symbolpolitikkens alter og ligge urørt. Det er lite fremsynt.

Etter Havis-funnet proklamerte miljøvernminister Erik Solheim at det ikke lenger er behov for å hente ut potensialet utenfor Nordland 6 og 7 samt Troms 2. Han mente at industrien nå hadde “nok å henge fingrene i.” Det vitner om en så mangelfull helhetstankegang at det knapt kan sies å være en minister verdig.

Infrastrukturen for olje- og gassvirksomheten henger sammen. I de områdene den strekker seg forbi genererer den ringvirkninger. Skal en kunne etablere transportløsninger nordover, må en også utvikle feltene nord for Skarv utenfor Helgeland. Hopper en over disse områdene vil gassen i Barentshavet i verste fall kunne bli sendt igjennom Russland og ikke langs vår egen kystlinje. For store deler av Nordland og Troms kan lokale arbeidsplasser og ny aktivitet forbli en forjettet drøm.

Oljekaken er stor nok til at hele Nord-Norge kan få en del av den og nyte gleden av ny fart og utviklingen. Men det forutsetter en konsistent og helhetlig politikk som gir forutsigbarhet for industrien når den skal legge sine planer. Fra vedtak om utvinning til oppstart går det gjerne 10-20 år, derfor legges premissene for utviklingen i dag. Får Solheim det som han vil ofres 1/3 av landsdelen til fordel for hul symbolpolitikk.

Nylig kunne vi gratulere Tromsø med Aker Solutions beslutning om å etablere nærmere 300 arbeidsplasser i ishavsbyen. En enormt viktig etablering for byen og landsdelen. Tromsø har gjort en svært god jobb i innsalget overfor Aker. I kombinasjon med flere andre faktorer landet nok dette Akers beslutning, men en tunge på vektskålen var også deres behov for nærhet til kundene. Aker er alltid på plass forut for at kundene etablerer seg, og står derfor klare til å yte sine tjenester når de kommer.

Aker Solutions etablerte seg i Tromsø. De ville ha nærhet til kundene. Slik det ser ut nå – og får Solheim det som han vil – vil kundene i fremtiden fortsatt befinne seg primært i Barentshavet utenfor nord-Troms og Finnmark og på Helgeland. Alt imellom legges øde for denne type virksomhet.

Aker er et av mange selskaper hvis gunst vi i Nord-Norge skal knives om. De politiske signalene om hvor aktiviteten skal finne sted vil alltid være tungtveiende for slike lokaliseringer. Et storfunn et sted, kan derfor ikke være avgjørende for om en skal fortsette å utvikle næringen andre steder. Vi trenger utvikling i hele landsdelen. Det må vi legge til rette for. Da må symbolpolitikken vike.

På det tidspunkt en nasjon er så beriket at en i det offentlige ordskifte nærmest må unnskylde grunnlaget for rikdommen- selve livsgrunnlaget- kan det være fristende å antyde at den har fått nok. Men oljesmurt metthet er farlig når vi vet at verden skriker etter energi og vår velferd er bygget på sort gull og flytende gass. En del av løsningen for fremtiden ligger utenfor Nordland og Troms. Det må vi ikke glemme, metthet til tross.

Daniel Bjarmann-Simonsen
2. nestleder, Nordland Høyre.